«I invite each of us to speak our truth»
-
om sosiopsykodrama[i]
Av Børge Kristoffersen, Anne Grete Mollan og Audun
Mollan Kristoffersen
«I invite each of us to speak our truth». Replikken er det
første som sies under kveldsforestillingen i teaterhuset Komödienhaus i Wien
den 1. april 1921. Alene på scenen står Jacob Levy Moreno. Han er kledd i
hoffnarrens kostyme og er i rolle som narr. Sceneteppet er trukket til side. På
scenen står en kongestol, ved siden av den en kongekrone og en kongekappe. Bakgrunnen
for scenebildet er den politiske situasjonen i Østerrike akkurat nå. Landet er
i politisk kaos, det mangler styring og ledelse. Kongestolen og kongekronen på
scenen er tunge symboler for nettopp dette: ledelse og makt. Narren i rolle på
scenen er ham som kan tale fritt, det er han som kan spørre og si det ingen
andre kan si. Nå spør han publikum om deres ideer og forestillinger om styring
og ledelse av landet, Østerrike, et land som akkurat nå er i oppløsning. Han
inviterer dem opp på scenen, inviterer dem til å ta rollen som den nye lederen,
være ham eller henne, og gjennom det bidra med nye ideer om lederskap og
styring av Østerrike, bidra med nye handlinger for en bedre framtid. Teateret
er fullt av nysgjerrige publikummere. De er embedsmenn, politikere, ordinære teatergjengere,
venner av Moreno, og venner av venner. Forestillingen, som var blitt annonsert
i avisen dager i forveien, varte i to timer. I teateranmeldelsen dagen etterpå fikk
forestillingen dårlig kritikk, anmelderen konkluderte med at den mest
sannsynlig var en aprilspøk.
Her skal det
ikke sies mer om selve forestillingen annet enn at den ikke var en aprilspøk,
derimot markerer den begynnelsen på sosiodrama som dramatisk form[ii]. I
denne artikkelen skal åpningsreplikken fra 1. april 1921, «I invite each of us to speak our truth» gis en
sentral betydning. Med den som klangbunn skal vi si noe om hva sosiodrama – og
senere sosiopsykodrama - er og kan være, både i teori og praksis. Ut fra
arrangementet « Simultaneous World Sociopsicodrama», den 21. desember 2013,
skal vi diskutere sosiodrama/sosiopsykodrama ut fra spørsmål knyttet til
demokrati, kunst og kunnskapsforståelse. Det sosiopsykodramatiske arbeidet i
Trondheim samme kveld skal her utgjøre tyngdepunktet i materialet som utforskes.
Sosiodrama
og demokrati
Det er, da som nå, fremmed å invitere alle, «…each
of us…», til deltagelse i et teaterstykke. Åpningsreplikken fra den gang inviterte
alle til deltakelse. Alle var invitert opp som potensielle skuespillere. Dette
var nytt. Publikum viste ikke helt hva de skulle delta i. I Komödienhaus hadde
de alltid tidligere mottatt teater og aldri deltatt i det. Alle har vi et
legitimt behov for å vite hva vi skal delta i, særlig (kanskje?) gjelder det
teater, ikke minst gjaldt det det konvensjonsregulerte wienerpublikummet anno
1921. Der var tanken på egen deltakelse i en forestilling uhørt. Å være
deltaker i teater krever forberedelse og oppvarming. Så også i sosiodrama. Kanskje
var publikum for lite forberedt på deltakelse første gang sosiodrama ble
presentert? Men i sosiodrama er det hele
gruppen som inviteres til deltagelse: «The true subject of a sociodrama is the
group..», skriver Moreno[iii].
Sosiodrama handler om det som er større enn en selv, samtidig handler det om
hvordan dette ”større” influerer tilbake på individet. I sosiodrama levendegjøres
kollektive og sosiale roller, og i 1921 handlet det om lederskap og demokrati i
det Østerrikske samfunnet. Sosiodrama har siden vært knyttet til demokratisk
deltagelse. Å invitere alle til deltakelse er eksempel på levende demokrati.
Demokratiets ideal er bygd på alles rett og plikt til deltakelse. Et slikt
ideal krever åpenhet og medledelse. Et levende demokrati skapes gjennom deltakelse,
det må skapes på nytt og på nytt. Sosiodrama er i så måte et eksempel på
levende demokrati, også det i 1921.
Noen år tidligere skrev John Dewey om demokrati som
ide. I ”Democracy and Education»[iv] fra
1916 skriver han om hvordan en kan fostre demokrati gjennom utdanningen. Hos
ham møter vi et tosidig demokratibegrep. Den ene formen er knyttet til politisk
demokrati, den andre til demokrati som idé. Et politisk demokrati omfatter stemmerett
og valg av representanter, mens den demokratiske idé kan forstås som en
livsform der mennesker er bundet sammen gjennom utveksling og deling. Det er
denne formen for demokrati Dewey regner som den viktigste[v]. I
følge ham er utøvelse av demokrati grunnleggende, det er en samfunnsrett som gjennom
deltakelse gir individet muligheter til å gjøre nye erfaringer. Erfaring blir i dette ikke bare vanlige hverdagshendelser,
men resultatet av en rekke hendelser som henger sammen gjennom deltakelse og
medskapning. På grunnlag av dette er det mulig å forstå invitasjonen til «…each
of us…» den 1. april 1921 som en demokratisk praksis.
«
Simultaneous World Sociopsicodrama»
Nesten hundre år etter det første sosiodramaet, den
21. desember 2013, utgjorde «…each of
us…» over åtti grupper fordelt på ca. 30 land rundt om på kloden. Uavhengige av
hverandre møttes grupper, til samme tid og samme overskrift, « Simultaneous
World Sociopsicodrama», for å undersøkte spørsmål som: Hva kan jeg gjøre for
meg selv? Hva kan jeg gjøre for min familie? Hva kan jeg gjøre for mitt
nærsamfunn? Hva kan jeg gjøre for mitt land? Hva kan jeg gjøre for verden? Hva
kan jeg gjøre for kosmos? Initiativet til dette verdensomspennende sosiopsykodrama
arrangementet kom fra Monica Zuretti, Argentina. Hun er utdannet av Jacob Levy
Moreno og Zerka Moreno i 1969. På grunnlag av initiativ fra henne oppsto
grupper i Argentina, Mexico, Chile, Uruguay, Brazil, Nicaragua, Venezuela,
Costa Rica, Cuba, El Salvador, Puerto Rica, Guatemala, Ecuador, Peru, Kina, New
Zealand, Kroatia, Israel, Italia, Sverige, Danmark, Finland, Sveits, Ungarn,
Spania, Frankrike, Bulgaria, Tyrkia, Canada og Norge. Samtidig, og i sosiopsykodramatisk
form, undersøkte gruppene spørsmålene ovenfor, så også i Trondheim, Norge, der
det fra kl. 15.00 til 18.00 den 21. desember møttes en gruppe på nitten
deltakere. Arrangøren for samlinga
var «Fagutviklingsgruppa for sosiodrama, psykodrama og sosiometri i Trondheim»[vi].
Videreutvikling
av en form
Monica Zuretti har gjennom over 40 års virksomhet
videreutviklet Morenos sosiodramatiske arbeid til formen sosiopsykodrama. I
sosiopsykodrama tas det utgangspunkt i gruppens sosiale og kollektive roller,
samtidig som det arbeides ut fra tanken om at disse rollene er erfart av noen,
at opplevelsen av dem har rot i det enkelte individ. Grunntanken er at før en
sosial eller kollektiv rolle kan spilles og levendegjøres i en dramatisk
produksjon må det i gruppen eksistere ideer og forestillinger om hva som kjennetegner
og karakteriserer denne rollen. Det er følgelig i denne formen ikke
tilstrekkelig ”bare” å spille en sosial eller kollektiv rolle, rollen må også
kunne knyttes an til individets erfaring. Her arbeides det ut fra tanken om at det
sosiale og psykiske henger sammen, at samfunn og individ er koblet. Dette er
også Morenos grunnantagelse når han sier at det eksisterer en flytende grense
mellom sosiodrama og psykodrama[vii].
Forståelse
av kunst
Når «…each of us...” sies i et teater inngår
replikken innenfor rammen av en kunstform, kunstformen teater. I denne
sammenhengen representerer replikken også et syn på kunst. Vanligvis tenker vi på teater som en
resepsjonsform, at skuespillere spiller og at publikum mottar og opplever
teater. Teater er slik forstått spill for publikum. Teaterstykket oppleves av
mottaker, publikum. Vi sier da at teaterkunsten virker erkjennende der vi
gjennom sansene får mulighet til å oppleve og føle det hele på avstand. I
mindre grad har vi vært opptatt av hva vi opplever, sanser, og ikke minst
lærer, når vi deltar i teater, når vi selv er med. I sosiodramapsykodrama blir teater noe annet
enn en publikumsforestilling av et skrevet drama. Sosiopsykodrama åpner for en
kunstforståelse med vekt på et deltakerperspektiv. Å se seg selv som medskaper
og deltaker i kunstverket, og i kulturen, er som vi har sett, utgangspunktet
for sosiodrama. Inspirasjonen til et slikt deltakerperspektiv på kunst hentet
Moreno fra en kunstbevegelse han var deltaker i Wien. Kunstbevegelsen er kalt
ekspresjonisme. Det var fra denne bevegelsen konseptet om livskunst oppsto. For
Moreno var livskunst å møte en gammel situasjon på en ny måte, og en ny
situasjon på en adekvat måte. Senere gjorde han dette til sitt credo og
definerte det som spontanitet. Det var innen rammen av ekspresjonismen Moreno utviklet
en forståelse av livskunst, det representerte et syn på kunst for ham[viii].
Et kjennetegn ved denne bevegelsens ulike uttrykksformer var dens intensjon om
å uttrykke situasjonens sannhet, sannheten bak masken og maskespillet. I så
måte var wienerkulturens maskespill og konvensjoner en inspirasjonskilde til
kunstpraksis for Moreno. Det første sosiodramaet er her nevnt som eksempel.
Senere skulle
denne kunstforståelsen rekke utover kunstens område og inkludere liv og læring
i større allmenhet. En viktig inspirasjonskilde her er pedagogen John Dewey.
Moreno og Dewey inspirerte hverandre gjensidig. Da Moreno flyttet til USA i
1925 sa han at han flyttet til «the land of Dewey»[ix],
og Dewey på sin side var medlem av «the editorial board of Sociometry»[x],
etter initiativ fra Moreno, på 1930-40 tallet. I synet på demokrati, kunst, erfaring
og deltakelse kan vi finne felles forståelse mellom dem. De hadde begge et
deltakerperspektiv på kunst og læring, et perspektiv som særlig har aktualitet
i sosiopsykodrama. Som Moreno skriver Dewey om kunst som erfaring, «Art as
experience»[xi].
Kunst har en
sentral plass i det Dewey forstår som et levende demokrati. Kunstens hensikt er
å skape opplevelse, ikke bare for den enkelte, men for alle som møter den. Kunst
skapes gjennom en produksjon som til slutt ender opp i et uttrykk, kunstuttrykk.
Når subjektet (publikum) møter kunstuttrykket skapes en relasjon, en opplevelse.
I denne opplevelsen gjør og gjennomgår subjektet en erfaring, hevder Dewey. Tidligere
erfaringer veves sammen med den nye opplevelsen. Dewey kaller dette for en
estetisk erfaring[xii].
I sosiopsykodrama skapes den estetiske erfaringen i den deltakende produksjonen. Produksjonen og kunstuttrykket faller sammen,
de er ikke adskilte slik vi opplever det i resepsjonskunst. I sosiopsykodrama
veves påkobling, sansning og kunstutrykket sammen i selve produksjonen, i et og
samme stykke. «Each of us» blir i et slikt perspektiv alles deltakelse i
produksjonen av et kunstverk, her og nå. «An estethic experince can be crowdet into a moment
only in the sense that a climax of prior long enduring processes may arrive in
an outstanding movement which sweeps everything else into it that all else is forgotten”[xiii].
Det var en slik estetisk erfaring det ble lagt til
rette for i Trondheim den 21.desember.
Trondheim
den 21. desember 2013
De som møttes til « Simultaneous World Sociopsicodrama»
i Trondheim den 21. desember utgjorde en ny gruppe. Noen kjente flere og andre
kjente få, flere hadde aldri før gjort erfaring med sosiopsykodrama. Som vi har
sett fra de tidligste erfaringene med sosiodrama kreves det flere lag av handlinger
før en gruppe kan uttrykke seg fritt og utvungen, før en gruppe kan « speak our
truth». Konteksten, atmosfære, hvordan en blir møtt og hvordan medlemmene i
gruppen varmer seg opp til andre gruppemedlemmer, alt dette virker sammen og har
betydning for det som senere vokser fram og blir produsert i en gruppe. Å bli
møtt, å skape rom for møter mellom mennesker er et av Morenos mest
grunnleggende bidrag. Tidlig fant han derfor praksisformer som omhandler det
mellommenneskelige møte, konkrete møter, ansikt til ansikt, «eye to eye, face
to face»[xiv].
Møtets
betydning
Det første og viktigste når en gruppe dannes er
hvordan en som ny blir møtt. Det selvfølgelige og banale som det å bli hilst
på, å bli et navn blant andre navn, bli inkludert i sammenhengen, har betydning
for det som senere skapes i sosiopsykodrama, så også i Trondheim den 21. desember.
Det første temaet i gruppens arbeid omhandlet derfor å skape møter. Bevege seg
rundt i rommet, hilse på de andre, både verbalt og nonverbalt, møte blikk, to og
to, ansikt til ansikt, puste i samme takt, bli øyeblikket sammen, berøre den
andre og så gå videre, skape nye møter. Gjennom et begynnende anslag kan en
gruppe langsomt kobles sammen, bli mer avspent, tilkoblet og klar til videre
produktivt arbeid.
Det andre er å
samle gruppen rundt et felles tema, i vår sammenheng rundt tilblivelsen av arrangementet
«Simultaneous World Sociopsicodrama». Gjennom ulike narrative innganger basert
på tre bilder ble bakgrunnen for samlingen presentert. Et bilde viser seremonien
ved overrekkelsen av Monica Zurettis diplom som sosiopsykodramatiker i 1969. Det
andre en plakat av Moreno, i bakgrunnen ser vi en arkitektonisk modell av hans teater
slik det ble tegnet før han emigrerte til USA i 1925. Nederst på plakaten står
åpningsreplikken fra forestillingen i Komödienhaus: «I invite each of us to
speak our truth». Det tredje er en kunstplakat
for dette arrangementet. Gjennom visuelle uttrykk, og tilhørende narrativer,
ble gruppen deltakende i bakgrunnen for arrangementet, de ble gjort delaktige i
spørsmålene som utgjorde utgangspunktet for «Simultaneous World
Sociopsicodrama». Det utforskende arbeidet kunne begynne.
Den
sosiopsykodramatiske scenen
På den sosiopsykodramatiske scenen ble det skapt en
modell av konsentriske sirkler, sirkler i form av stoffer i forskjellige farger
ble formet akkurat som man kan se sirklene sprer seg fra et sentrum når en
stein kastes i vannet. Sentrumet i modellen representerte spørsmålet: Hva kan
jeg gjøre for meg selv? I ringene utover fulgte spørsmålene: Hva kan jeg gjøre
for min familie? Hva kan jeg gjøre for mitt lokalsamfunn? osv. Gruppemedlemmene
ble, to og to, invitert opp på scenen for sammen å utforske de ulike spørsmålene.
Gjennom å bevege seg i ulike sirkelringer ble samtaler utviklet og nye
innsikter skapt: Hvor ligger mitt engasjement akkurat nå? Er mitt fokus knyttet
til den lille eller store verden? Fra denne samtalen utviklet det seg en ny
gruppestruktur når den enkelte gjorde valg ut fra sitt engasjement her og nå. Den
nye strukturen spredte gruppen utover, noen plasserte seg i forhold til sitt
nærsamfunn, andre så sine innsatser i et globalt perspektiv, deres spørsmål var
knyttet til hva de kunne gjøre for verden. Nye samtaler oppsto blant de som
tilhørte samme interesseområde. Hva kjennetegnet deres felles engasjement? Og
om de skulle samarbeide med noen? Med hvem? Igjen nye samtaler, valg ble tatt.
En tredje gruppekonstellasjon oppsto. De nye gruppene skulle samarbeide om å
skape en improvisert produksjon, skape et scenisk bilde som uttrykte en essens,
en felles mening om det som kjennetegnet deres samarbeid. Presentasjonene som
fulgte ble gitt ulike navn: Umbutu, Kimen, Refleksjon. Hver for seg viste de
sceniske improvisasjonene aspekter som omhandlet utsatthet, sårbarhet og
avhengighet, sett fra et globalt perspektiv. Med hjelp av sjal, rekvisitter,
kropp og stemme ble sceniske uttrykt produsert. I sosiopsykodramatisk form kan
objekter gestaltes, objektene gis kropp, stemme og uttrykk; en kultur kan
levendegjøres og en såret jord kan snakke. De sceniske produksjonene ga oss som
var å tilstede i rommet, der og da, en felles overlevelse knyttet til spørsmål
om det å samarbeide, om nødvendigheten av å kunne se seg selv utenfor seg selv,
som en del av et lokalsamfunn, som en del av verden.
Hva læres og
hvilke kunnskaper kan hentes ut av handlingene beskrevet overfor. Er dette bare
en sær aktivitet for spesielt interesserte? I følge den sosiopsykodramatiske
tenkningen er det ikke det. Ikke bare var Moreno inspirert av barns lek og
hvordan de lærer gjennom iscenesettinger og gestaltninger av opplevelser fra
omverden, han var også inspirert av de tidlige greske tenkerne, og da særlig
Sokrates og Aristoteles. Hos Aristoteles finner vi kunnskapsformen fronesis. Gjennom
den kan handlingene beskrevet ovenfor gi begreper om hvilken type kunnskap det
her er snakk om.
Kunnskapsforståelse:
Fronesis og vår tid
Fronesis er ikke allment kjent. Begrepet – den praktiske klokheten - ble
formet av Aristoteles for cirka to tusen trehundre år siden i en diskusjon om
forutsetningene for det gode liv sammen med andre. Det peker på evnen til å
handle på kloke måter i spesifikk situasjoner. Ettersom hver situasjon er unik,
kan ikke regler og manualer gripe denne klokskapen, for fronesis er en
personlig og mellommenneskelig kunnskap som utvikles gjennom erfaringer.
Aristoteles knyttet fronesis til fagene etikk og politikk og mente den utgjorde
en av i alt tre kunnskapsformer. De to
andre var episteme, teoretisk kunnskap (sann og universell) og techne, en praktisk
kunnskap (dyktighet i ferdigheter innen handverk og kunst, og i vår tid teknikk
og teknologi.). Aristoteles mente at alle tre var betydningsfulle i et
balansert samfunn, men at fronesis var den viktigste fordi de to andre bare
kunne finne sin plass gjennom den. Visdom var viktig, og på grunnlag av den
kunne annen kunnskap også erverves[xv]. Fronesis
er et bortglemt begrep, men i dag ser vi gjennom en pågående forskning hvordan
begrepet på nytt vinner aktualitet og diskuteres fra ulike faglige perspektiver[xvi].
I vår undersøkelse av « I invite each of us to speak
the truth» – om sosiopsykodrama, har vi søkt støtte i Deweys demokratiske ide
om alles rett til deltakelse som en livsform – som livskunst. Der har vi sett
at mennesker er bundet sammen gjennom utveksling og deling. Kunstens hensikt i
dette er å skape opplevelse for de som møter den. Dewey sier at vi i
kunstopplevelsen gjør og gjennomgår, tidligere erfaringer veves sammen i en ny
erfaring. I møte med kunsten kalles dette for en estetisk erfaring. Vi har her
også sett sosiopsykodrama i forhold til Aristoteles begrep om fronesis.
Sosisopsykodrama, både i innhold og form, innbyr til
deltakelse. Her kan mellommenneskelige erfaringer gjøres, her kan spørsmål fra
ulike livsarenaer, fra det enkelte mennesket til kosmos, undersøkes. Demokrati
som livsform får i dette et utvidet perspektiv. Moreno hadde en vid og kompleks
livsanskuelse, men kjernen i hans praksis er å gjøre erfaringer med andre, møte
den andre ansikt til ansikt. Fronesis som kunnskapsform uttrykker seg hos ham
som handlinger, gjennom å møte en gammel situasjon på en ny måte og en ny
situasjon på en adekvat måte. Ikke minst har vi her sett at det kreves flere lag av handlinger før en gruppe
kan uttrykke seg fritt og utvunget, før alle i en gruppe kan «speak our truth».
I sosiopsykodrama er det et mål.
Avslutning
I sosiopsykodrama kan øyeblikkets kunst eie rom, der
kan den levende kroppen finne nye uttrykksformer, og ikke minst: en kan produsere
i samspill med andre. Ved å delgi med andre, først to og to, og siden med hele
gruppen, ble trådene fra kvelden i Trondheim den 21. desember nøstet opp. Hva
ble erfart gjennom deltakelse i denne sosiopsykodramatiske produksjonen? I
sirkelens rom ble opplevelser delt, i alt femten delte under avslutningen. Ulike
meninger og opplevelser ble uttrykt. I alt er det mulig å dele responsen inn i
tre kategorier.1) noen responderte ut fra personlig utbytte: « Dette har gitt
meg inspirasjon», 2) andre delte ut fra erfaringer med møte, om det å forbinde
seg selv med verden: «Jeg ble inspirert av samtalen med sidekvinnen… opplevde
at vi var med på noe større..», og 3) om det å være med i en deltakende praksis:
« … har erfart å være med i et skapende vi», « Jeg opplever en frihet i å kunne
se mine spørsmål fra ulike perspektiv, de jeg har inne i meg, de i forhold til
familien, nærsamfunn, Norge, verden og kosmos. Jeg har virkelig lært noe jeg
kan ta med meg på min vei videre». Delingene var øyeblikkets respons, i ettertid
ville en mer utfyllende og nyansert respons ha eid rom, men i sirkelens rom,
der og da, var det slike «sannheter» som ble uttrykt.
Kvelden i Trondheim den 21. desember begynte med det
å være deltakere i et større felleskap. Kvelden avsluttet også med det. Gjennom
et ritual ble denne gruppens arbeid koblet sammen med det store nettet gruppen
var en del av. Et ritual i form av små lys ble tent for hvert av de deltakende
landene. Gjennom ritualets språk ble gruppens arbeid knyttet sammen i en større
helhet.
I et levende demokrati tenger vi arenaer for
utveksling og deling. Sosiopsykodrama er en dramatisk form hvor øyeblikkets
kunst kan skapes, hvor ny kunnskap kan dannes og et levende demokrati
vedlikeholdes, i et og samme stykke. Det er snart hundre år siden Moreno åpnet
med replikken «I invite each of us to speak our truth», da sto han alene på
scenen. Den 21. desember var det over åtti grupper fordelt på 30 land som hver
på sin måte samarbeidet og skapte nye rom for utveksling og deling.
Kilder:
Baim Clark mfl. 2007:
Psychodrama. Advances in Theory and Practice. London and New York.Routledge.
Dewey,
John.1916/61. Democraty and education. An
introduction to the philosophy of education. New York. The Macmillan
Company.
Dewey,
John.1934/ 1958. Art as experience. New
York: Capricorn
Fox,
Jonatan.1987. The Essential Moreno.
Writings on Psychodrama, Group Metod, and Spontaneity by J.L. Moreno M.D. New
York. Springer Publishing Company..
Groven, B. 2007 Det doble blikk: Spesialpedagogen i endringstider.
Doktorgradsavhandling, Trondheim, NTNU
Gustavsson, B. 2000 Kunskapsfilosofi: tre kunskapsformer i historisk belysning. Wahlstrøm & Whalstrøm, Stockholm
Marineau Rene.
1989: Jacob Levy Moreno 1889 – 1974. Father
of psychodrama, sociometry and group psychotherapy. London
and New York. Tavistock/Routledge
Mollan,A.G.2002
En forståelse av gapet mellom visjon og
virkelighet i grunnskolen i lys av lærererfaringer og teori om det mellommenneskelige.
Hovedfagsoppgave
pedagogikk Universitetet i Tromsø
Moreno. J.L.1993. Who shall survive?:Foundations of
sociometry, group psychotherapy and sociodrama. McLean, Va.: American
Society of Group Psychotherapy & Psychodrama. Original edition, 1934.
Flyvbjerg,B.1996
Rasjonalitet og makt. Det konkretes
vitenskap. Akademisk forlag Danmark
Rasmussen, B
& Kristoffersen, B. 2011. Handling og
forestilling – forestilling om handling. Jacob Levy Morenos
teaterekspresjonisme og sosiatri. Trondheim.
Tapir akademisk forlag.
Skjervheim,H.1992 «Etikken og
dagleglivet sin moral» Filosofi og
dømmekraft Universitetsforlaget
Sluttnoter:
[iii] Moreno. 1993.s.59
[v] Dewey, John.1916/61
[vi] Fagutviklingsgruppa for sosiodrama,
psykodrama og sosiometri i Trondheim har som mål å videreutvikle kunnskap om
Morenos ulike bidrag. Gruppen er også medarrangør av en sosiopsykodrama
utdanning i sammarbeid med Stiftelsen PstkodramaAkademin, Sverige og Centro de Psicodrama
y Sociodrama Zerka T Moreno i Argentina.
[vii]
Moreno. 1993.s.59, 60
[viii]
Rasmussen, B & Kristoffersen, B. 2011.s.98
[ix] Baim mfl. 2007: s. 141
[x] Fox, Jonatan.1987. s. xvii
[xiii] Dewey 1934/1958. s. 56
No hay comentarios:
Publicar un comentario